Minneord begravelse Karin Marie Sørskår 5/3/21;
Kjære Karin, mor, svigermor og bestemor.
Du startet med å kjempe for livet som en av de første kuvøsebarna i landet, og du kjempet tappert til siste slutt. Livskraften din var stor - Noen sterkere dame har vi aldri kjent.
Fra starten av og det meste av oppveksten hadde du i Holtermannsveien på Tempe sammen med den ett år eldre broren din, mammaen og pappaen din, inntil du som 9 åring fikk en lillesøster. For henne ble du etter hvert som en mor. Hun var med deg på det meste sikkert i både håndballhallen og på turnen som du var aktiv i og trolig også på date.
I din ungdom bygde dere hus på Nardo. Du tok tidlig ansvar der du så det trengtes, og det var kjekkere å hjelpe pappaen din som du stod veldig nær, med husbygging enn å gjøre lekser, noe som resulterte i at du tok 9 eller 10 klasse om igjen.
Som familie var dere aktive og hadde gjennom året faste ting dere sysselsatte dere med. Vinterstid
var dere mye på ski i Bymarka. Om sommeren og høsten plukket dere bær, og feriene - spesielt om sommeren tilbragte dere på Roan hos dine besteforeldre på morssiden.
Du tok tidlig arven derifra når det gjaldt å beherske diverse håndarbeid. Så da du begynte å tjene egne penger ved serveringsstedet Vekteren, hvor din latter og gode humør var viden kjent, kunne du kjøpe deg symaskin. Det var ikke uvanlig at du kjøpte deg stoff og garn, og sydde, strikket eller heklet deg et nytt antrekk til helga. Kanskje var du iført et av disse antrekk da du traff far på dans i sin tid
Etter at dere hadde giftet dere og studietiden til far var ferdig flyttet dere som en familie på tre fra Trøndelag. Å komme flyttende fra Trondheim til Rogaland på 70-tallet var ikke helt enkelt. Språkvansker gjorde at du mistet noe av deg selv har du sagt. Humoren var forskjellig her og det var vanskelig å bli forstått. Du kunne bli bedt om å heller prate tysk i butikken, og en gang du skulle kjøpe badehette kom de med en agurk.
De første årene på Vestlandet bodde dere i Stavanger, og du var mye alene med Rita mens far var ukependler. Etter hvert bygde dere huset i Myra og flyttet til Jørpeland. Familien vokste til fire da også Sindre meldte sin ankomst. På Jørpeland opplevde du trygghet ved å ha far sin familie i nærheten samt en god nabokone, som du fikk mye hjelp fra.
Du var mye mer enn en mor for oss. Heldige oss som vokste opp med en hjemmeværende mor og far med en hjemmeværende kone. Du var motoren i familien. Organiserte alt, hadde en oversikt over alt og ordnet det aller meste for at vi skulle få en så trygg oppvekst som mulig, og ha et velfungerende hjem. Og far kunne prioritere karriere. Du tilrettela for at vi andre tre skulle ha det så godt som mulig. Du var der alltid for oss. Vi ungene var det viktigst av alt for deg. Hvis ungene har det bra, så har jeg det bra, sa du. Du stullet og stellet og skjemmet nok også far litt bort. Hjem kunne vi komme eller ringe når som helst. Du og far har alltid tatt imot oss og våre venner med åpne armer. Vi har stått fritt til å disponere huset.
Det mest brukte rommet i huset har vært kjøkkenet. Kjøkkenet var på mange måter hjertet i familien. Du lagde god mat både til hverdags og til fest og mange «verdens problemer» ble løst ved kjøkkenbordet. Vi kunne pratet hele natten om så var. Kloke gode mor.
Du var flink med folk. Både når du jobbet i banken, på sosialkontoret og lønningskontoret i kommunen, kom dine verdier frem. Du var alltid imøtekommende og behandlet folk med respekt, vennlighet og tålmodighet uavhengig av hvem de var. Alltid smilende og blid. Ikke rart mange kom til kontoret ditt eller ba om å få bli satt over på din telefon. Du var også godt likt som kollega. Du stilte alltid store krav til deg selv og dine leveranser. Alt ble utført nøye og skikkelig. Enten det var i jobbsammenheng, her hjemme eller som håndballtrener. Jobben som håndballtrener tok du på alvor. Og du fikk frem et lag som var godt både på og utenfor banen. Dette arbeidet beriket deg og utvidet bekjentskapskretsen mye. Plutselig var det alltid noen som hilste eller stoppet opp for en prat når du var nede i sentrum på Jørpeland.
Sammen med far har du lært oss så mye om gode verdier og rettferdighet, og at vi alltid skal gjøre så godt som vi kan vårt beste. Den arven skal vi forvalte så godt vi kan.
Du var alltid beskjeden, forsiktig og stillferdig på egne vegne, men gjorde allikevel forskjell i mange sammenhenger. Skulle bare ønske du så det selv. Det var ingen grunn for at du skulle være så streng med deg selv og ha dårlig selvtillit. Det var så mange som satte pris på deg. «En dame det var lett å like, lett å prate med, aldri sur, alltid imøtekommende, trivelig å ha som kollega .» Vi har hørt så mye fint om deg nå disse dagene etter at du døde. Du var hel-ved, du mor. Aldri noe tull.
Utrolig nok ble du bestemor. Denne livets dessert holdt deg gående og gav deg livsgnist selv da sykdommen begynte å tære på. Særlig for Sølve var du en skikkelig strikke-bestemor. Du hadde alltid nye prosjekt, satt på kjøkkenet med øynene på bildet av «Gullegull» som du kalte ham, med kaffikoppen og røyken på bordet, strikketøyet i fanget og strikket ham i hver maske.
Gode permisjonsordninger gjorde det også mulig å komme hjem til deg og far rimelig ofte. Slik fikk både Sølve og Veslemøy bli kjent med dere og være fysisk nær dere - ikke bare prate, se og klemme dere via face-time. Diesel bodde hos dere og Sindre traff dere som oftest i helgene når han hadde fri. Middag ble servert enten på Sørskår eller i Myra. Den gode praten og humor-tergingen til Sindre skapte god stemning.
Du kom ofte på besøk til oss i Trondheim. Kanskje følte du også at det var jording å finne i din barndomsby. Ekstra gjevt var det å komme for å hjelpe til etter at du fikk barnebarn. Særlig Sølve fikk oppleve bestemor-magien ved å sitte på fanget og bli lest for. Slik du gjorde for oss da vi var små. Når du lå på sofaen var du i passe høyde for Veslemøy. Dere hadde mange fine samtaler og øyeblikk. Hun krøp også gjerne oppi til deg eller sa kom og dro oss ut i gangen for å åpne soveroms døren inn til deg. Både Sølve og Veslemøy var og vil alltid være veldig glad i deg.
Du fikk kroppslige plager så det holdt. Psoriasis og leddgikt med verk og kløe som i perioder gjorde det umulig å sove. Og etter hvert alvorlig KOLS med følgesykdommer.
Hvor mye du led kan ingen fatte. Du klagde aldri det er bare sånn. Thats it sa du mange ganger. Det går bra. Det er sånn det pleier å være, var svaret du gav oss når vi spurte. Du ville ikke bekymre oss. Men med hyppigere sykehusopphold de to siste årene forstod vi hvilken vei det bar. Du som alltid var så sosial hadde ikke lenger krefter til å ta telefonen, lese SMS eller Snapper som ble sendt deg. Det ble mindre og mindre energi på tanken. Heldigvis hadde du i takt med sykdommens svingninger også gode perioder. Du slo oss ned i støvlene når vi spilte amerikaner. Arild er fremdeles bitter for den overlegne knusingen han ble utsatt for i jula 2020. Og det var siste gang vi spilte, så du er regjerende for evig og alltid.
Denne gangen fikk du ikke med ord si farvel. Men vi vet du ville sagt det samme som for 20 år siden da du ble hasteoperert og for 6 år siden da du første gang fikk akutte pustevansker. Ta vare på hverandre. Dere må leve livene deres. Vi lover mor. Vi skal gjøre så godt vi kan.
Og selv om du var en liten dame på 160 cm med størrelse 35 i sko, etterlater du deg store sko som skal fylles. Verdiarven menneskesynet du gav oss skal vi føre videre, og alt du har lært oss og var for oss har vi med oss. Alle de gode minnene og du vil alltid leve i våre hjerter. Takk for at du var den du var. Vi savner deg.
Vis mer
Vis mindre